Sorgens Kammer [Del II]
Minnenes ekko stiller timen
Kneblet i tungsinnets lenker faller jeg ifra
Ikke lenger vil jeg være boltet
Fast i vemodighetens anker
Men endelig få lengselens slukket Etter å dra
Drakk jeg for meget av livshåpets krus
Tok jeg gledens forfengelighet for gitt
For min strid mot tomhetens smerte
Denne dødsangstens rus
Er det eneste ene igjen Som er mitt
I min ensomhet vet jeg likevel
At jeg ikke har noen
Andre å takke enn meg selv
Derfor er jeg rolig når
Repet strammer rundt min nakke
Stumme viner kan ei gi trøst
Menigmann i gravkorets forsamling vil aldri fatte
Det landet av fortapelse
Jeg egenhendig skapte
Denne intense dragning mot dødens portaler
Har jeg som
En vandrende studie
I gråtkvalt messe noir
Behersket siden tidens morgen
Men noe jeg aldri lot slippe taket Var sorgen