Det einaste vi ville

Det einaste vi ville va å vær et anna sted
Det sterkaste vi hadde va en lengsel
Vi gikk den samme gata
Og vi gikk ho opp og ned
Vi gikk som i en luftegård i fengsel
Det va den samme gata
Som va med å sett oss fri
Som lærte oss å sykle uten hender
Som vesste kor vi kom ifra
Og kor vi gikk forbi
Når vi va klar for hemmelige strender

Det va den samme lukta
Av guano sjø og salt
Han Rolandsen på kiosken
Va den samme
Han hørte'kje musikken der
Som snudde om på alt
Og spredte sæ i brøstet som en flamme
Det va den nye tida
Og det va te oss den kom
Og satte sine sanga rett i blodet
Og tok oss ut av gata og inn i andre rom
Enn de som va i
Barndommens kommode

Æ huske disse nettern
Når det sku ha vorre mørkt
Æ elske dette lyset som e sommer
Og går den samme gata
Ubehjelpelig berørt
Og lar det bare komme
Det som kommer
Det skjer nå med oss alle
Og det har så mange navn
Vi lar dem ligge rolig i arkivan
Vi hørte samme dunkinga
Av båta på ei havn
Og sammen gikk vi ut i disse livan