Denne Forblaaste Ruin Av En Bro

O glød, o sprengkulde
Vitner tre frem
Ihjelristet sjel for den sanne gud
Jeg skal ut, jeg må vekk, jeg vil hjem
Raknet uthult og vrengt
Bli stengt! Grå, rød
Maler den eneste dør i sikte
O digre dør
Baklengs i sadelen, oppned sløv ljå
Sommermorgenen skimter
Et livløst platå... Rå nød
Lengsel, den giftigste kalde gud
I menneskeskrid

Brennmerket dypt er den
Som utsøkt, utkjørt avkrok skal bli
Et ansikt synes klarere
En røst som kommer nærmere
Blåser vinden langt vekk fra dine seil

Denne veldige struktur
Vår grunne brønn av solskinn
Er en farkost, ymist som ilden
Som fryser den vanrøkte kime
Isødet var i rommet
Portal på vegg, portal på gulv
Nål ble spiker blir bolt
Det flerårige ritualet
For å ribbe seg sjøl
Til nidstang

En sølvborg med tårn og lanser
Et åtsel gror horn og panser
Forvridd som en veltet bauta
Fra den eneste gylne storhetstid
Horn som skal få smake
Menneskekjøtt, glimt av guder

Den natten drømtes det vestafjells
Om forbudte vingeslag i vestadrag
Og trangen til å stupe
I ishav eller dypt i berg
Til det endelige hjem
For å endes der bekvem
Og alle våknet blodige
Henrykte, hengivne