Riket

I en bygd I et land lå der engang en gård
Av grånet, gammelt tre
Som skinte av varme när det demret til vår
Og bakken kastet sin sne
Det bugnet der ikke av honning og vin
Og der var intet gull, ingen silke og lin
Men av lykke, var der nok å se
Man kan ikke si at de levde I nød
Dog var det et fattigslig sted
For måtte de kjempe for det daglige brød
Så hadde de kjærlighet
Der fant de sin trygghet og grunn til liv
Av lykke og kjærlighet, mann og viv
Når de ofte på åkeren slet
Slik gikk noen år med liv I fred
I et vakkert, solfylt land
Slik ville de og leve årene av sted
Lykken var brød og vann
Men skjebnen ønsket dem ikke slik
For I det fjerne hørtes gjalling av krig
Over åsen stod riket I brann
Da falt der en skygge over åsen og skogen;
Solen forsvant bak en sky
Da stoppet de to bak hesten og plogen
Og søkte for mørket ly
Og torden gjallet, himmelen raslet
Om krig og døden tordenen varslet
Mørket slukte morgengry
Da kommer en rytter til gården med bud
Gjennom dystert tordenvær;
Himmelen bærer sin helvetes brud
Brekker fjell og splintrer trær
Når budet drar er og lykken brutt;
Mannen er verken spurt eller budt
Skrevet inn I rikets hær
En morgen når himmelen gråner mot høst
Og solen står lavt over fjell
Gir han kone og barn en siste trøst
For å lette en sorg I seg selv
Han skrider til hest kledt I rustning og sort
Og I stillhet rider han sakt bort
Uten ord, et taust siste farvel