Fest i hovedstaden
Gaten var full av folk da jeg kom ut.
Strupen var tørr og magen var tom. Tut
tut! sa en bil. Jeg så´kke at den kom.
Jeg er´ke vant til å se meg om.
Det er´ke min skyld. Det er noe med balansen.
Men, som sagt:
Jeg var´ke aleine, det var armer og bein
overalt og stengte gater, og så begynte det å regne
og det var kamp om hver bidige ledige stein,
kan noen si meg hvor i huleste ble det av Raymond?
Jeg snakker om Raymond Johansen.
Det var en vanlig morgen, en regntung dag
i Europas nye miljøhovedstad
der alt blir revet for å gi plass
til nye høyhus av stein og glass
du vet sånt som bank- og finansfolk ber om.
Som en lang rekke med grå soldater
gikk vi nedover byens gater,
men der det var en gate, var det nå et krater
Hele byen er som et dårlig teater
med et stykke som ingen vil se på
om en haug med innbyggere, sånne som meg,
som går skulder ved skulder samme vei,
ingen ser på hverandre, ingen ser på meg,
men vi klarer oss. Man klarer seg.
Vi får akkurat det vi ber om,
for vi hører hjemme i Lissomland,
i Lissomland, i Lissomland,
og alle de som lissom kan,
kan nå komme fram!
ja, vi hører hjemme i Lissomland,
der møtte jeg en pengemann
som sa jeg burde bli som ham.
Han eide ikke skam.
Vi hører hjemme i Lissomland.
Vi gikk oss over sjø og land.
Der møtte vi en gammel mann,
gjett hva han sa!
Han sa: Jeg hører hjemme i Lissomland!
Å, Lillebjørn! Å, lille mann!
Vet noen hvor det ble av ham?
Å, hvor ble han av?