Vardøger

Mannen i parken har stirret på meg lenge nå.
Jeg kjenner ham ikke. Gud vet hva han stirrer på.
Noen går forbi ham,
og et øyeblikk blir mannen skjult som bak en dør,
og i det samme vet jeg at jeg har sett ham før.

Det var i en annen tid, i et annet liv med andre savn.
Natten var filtret inn i mange mennesker uten navn.
Hun sto i lyset
og fanget meg og hele natten med sitt blikk,
men en fremmed sto og stirret da vi gikk.

Jeg ble hos henne en stund, og siden skjedde det som skjer.
Alt er i forandring, og det som var, er ikke mer.
Mye er glemt.
Mennesker møtes, elsker og går hver sin vei.
Men en fremmed står og stirret etter meg.

Mannen i parken har stirret på meg lenge nå.
Hva er det han vil meg? På tide å bryte opp og gå.
Jeg går hvor jeg vil.
Jeg har ryggen fri og alle rømningsveier klar,
men ingen fred for den jeg var.

Farvel, du som jeg elsker. Velsignet er ditt navn.
Du er alltid i meg i en tåkeverden full av savn.
Jeg driver i skyggen
og drømmer om å bli igjen hver gang jeg går,
men en fremmed står og venter utenfor.